Har jobbet med teknologi og skole i 15 år, blant annet i Microsoft Norge, som lærer, IKT rådgiver og skoleleder. Er nå prosjektleder i Asker kommune.

lørdag 10. mars 2018

Implementering og samskaping er ikke to ytterligheter

Betyr ikke implementering å tre endringer ned over hodet på folk som helst ikke vil? Jeg har fått mange spørsmål som er basert på en forståelse av implementering som en komplisert og hard prosess, der et sett med forhåndsdefinerte mål nærmest robotisert tvinges gjennom, og måloppnåelse evalueres via komplekse skjemaer. Overstyring og kontroll er nok assosiasjoner som blir sterkt knyttet mot begrepet. Slik er det heldigvis ikke.  

Først begrepet implemetering. Dette et godt etablert begrep som betyr den prosessen som settes i gang for å gjennomføre en endring, plan eller vedtak. Stort sett alt av internasjonal teori og forskning rundt slike prosesser er knyttet til dette begrepet. En forhåndsdefinert endring kan være forholdsvis enkel, eller veldig kompleks. For eksempel bruk av ny kaffetrakter på personalrommet, eller et stort komplekst prosjekt for å endre praksisfeltet innen dybdelæring. Jeg har skrevet om implementering i disse to artiklene.    

Samskaping og samskapingsprosesser er begreper som har blåst som en vind i offentlig sektor den siste tiden, og blant annet KS har hatt stor fokus på dette. Her ønsker en å vektlegge samarbeid, medvirkning, kollegiale prosesser, deling og aktiviteter der de som har kompetanse deler den på tvers av etablerte arenaer. Personer, gjerne fra ulike fagområder eller miljøer, settes sammen for å skape endring basert på eksisterende kunnskap. Dette er veldig bra. Ut fra disse trendene har det vokst frem en form for ny tilnærming til utviklingsarbeide i skole der en ønsker å gå "fra implementering til samskaping". Samskaping har nesten blitt satt som et antonym til implementering. Å sette implementering og samskaping som motsetninger til hverandre tror jeg er basert på en foreldet forståelse for implementering.  

Samskapingsprosesser er viktig og vesentlig i alle ledd i et hvert implementeringsarbeide. For eksempel i arbeidet med Fixsens kjerneelementer, og ikke minst i arbeidet med trening og veiledning, er samskaping en metode for å skape forankring, medvirkning og motivasjon. Disse prosessene skal også ivareta benyttelse av den kollektive kompetansen som ligger i personalet.

I prosjektet jeg leder i askerskolen betyr dette for eksempel at i arbeidet med kjerneelementene, som er puslespill-brikkene som skal til for å etablere ny undervisningsmetodikk, bør samskapings-prosesser rigges for å sikre at lærerne sammen velger de riktige elementene som treffer utviklingstadiet til personalgruppen, at elementene er forstått og definert på samme måte og at det er motivasjon for arbeidet med disse. Arbeidet med trening og veiledning skjer i en interaksjon der det bygges kunnskap og ferdigheter. Vi har også rigget for samskapingsprosesser mellom alle skolene via et sosialt medie (G+), der effekten av deling og samarbeid på tvers av etablerte arenaer øker dag for dag. Det samme med jevnlige fysiske møter mellom ressurspersoner og skoleledere i skolene. Internt på skolene arbeider lærerne sammen rundt Udir sitt verktøy iktplan.no. Arbeidet er lagt opp som felles planlegging med etterfølgende erfaringsdeling rundt undervisningssituasjoner med teknologi. Denne samskapingen resulterer i at nye undervisningsformer etableres. Et annet område er administrativ støtte der veiledning, anerkjennelse og støtte er selvfølgelige og vesentlige begreper i en dynamikk mellom skoleledelsen og de ansatte. Likevel er det implementering som ligger som teorirammer for hele satsingen i askerskolen. Implementerings-teoriene og prosjektmetodikken skaper rammer, styring og fremdrift, og sørger for at vi kommer videre mot de riktige målene i styringsdokumenter, politiske beslutninger og overordnede statlige strategier som ny læreplan og Digitaliseringsstrategi for grunnopplæringen 2017–2021.  

Kunsten med å skape rammeverk for utviklingsarbeidet i kommuner mener jeg er å lage rammene så romslige at det er mulig for skolene å samskape og drive selvstendige prosesser, samtidig som vi må sørge for at alle er på rett vei mot de riktige målene. Ut fra et bilde av en verden der implementering og samskaping er to ytterligheter, tror jeg det er vanskelig å få til godt utviklingsarbeide ved å velge én av ytterlighetene. "Alt med måte" er et begrep som dukket opp i gresk litteratur allerede på 5-600-tallet f.kr. Jeg tror det fortsatt gjelder. Vi må ikke la én tilnærming legge den andre død.

Så i mitt hode er implementeringsteoriene og prosjektmetodikken rammer for arbeidet, samtidig  inneholder prosessene mengder med samskaping!


Artikkelbilde: "My Life Through A Lens" @bamagal fra Unsplash.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Om